albyrose.com/boker

Langs en Åndelig vei

Bok 1

*************************

En Guddommelig

Fødsel

Boken tar oss med på en reise i forfatterens liv……….

Der denne boken er skrevet på en ærlig og humoristisk måte………Det er mange spørsmål i henne som dukker opp som må besvares. Der opplevelsene står i kø for å få åpnet henne opp…… Er hun blitt gal eller er det Guddommelige energier som kommuniserer med henne…??? Her begynner hennes første beviste reise……Som fører henne etter vært til Hawaii….. Der noen venter på henne……. Men kanskje ikke det som hun hadde forventet seg…..

Her kan du lese noen utdrag fra boken……. Og få med deg hva tolkingen av bildet som er på forsiden av boken…..

Forsiden av boken:

Da jeg skulle male forsiden til boken hadde min logiske hjerne tenkt seg ut at jeg skulle male en delfin som hoppet opp av sjøen på den ene side og ha en vei som gikk mot ett slott ….. Men jeg plagdes lenge og jeg følte ikke at jeg fikk til det som jeg ville male… Så jeg fant ut at jeg måtte meditere og la den åndelige verden lede meg….. Da de straks fortalte til meg at jeg skulle male ett egg som stod i ett egge glass…… Ett egg i ett eggeglass… Det kan de da ikke mene…. At jeg skal male å ha på forsiden…???? Men jeg begynte å male straks på dette og da jeg var ferdig… fortalte de videre at egge skulle sprekke og ut av egget skulle det komme en blå sommerfugl…… Da var da jeg begynte å våkne å forstod hva de tenkte på….. Egget er bæreren av all kunnskap… slik også vi kvinner er…. Sommerfuglen står for om transformering…. og den blåe fargen står for kommunikasjon…. så her var det noe som jeg måtte om transformere av de gamle kunnskapene som lå lagret i meg som jeg kommuniserte feil med… Jeg kunne se at det var sommerfuglen som satte livet i alt… trodde jeg…. Jeg foresatte å male og det laget lyset inne i egget og de tente flammen over egget så alt det gamle som trenge å bli om transformert kunne skje…. Røyken steg oppover og dannet et sted , en ny verden, der drømmeslottet lå å lyste mot meg, månen skinte så lurt……. Da jeg endelig trodde at jeg var ferdig med bildet …fortalte de at jeg skulle male en stor rosa fjær som skulle ligge over foten på eggeglasset……. Da jeg var ferdig å male det forstod jeg at det var en kjærlighets engel som hadde formidlet denne beskjeden til meg….. Og jeg ble kjempe rørt over dette……. Da så jeg hans kvittering og at det var han som hadde satt hele prosessen i gang… Det var han som hadde kommet ned til meg med en liten spire av Gud sin kraft og ild…..

Utdrag fra boken:

Men Gud, er der og viser oss veien fram over. Uansett om vi vil eller ikke vil. Og når smerten blir stor nok inne i oss, så skaper denne smerten nye ting for oss. For meg skapte den en angst for å dø. Jeg kan husker at tankene, til denne angsten kom så sterkt til meg. Angsten for å dø. Jeg skulle dø en dag, fra dette barnet mitt og dette barnet måtte leve videre uten meg. Jeg skulle ikke få se hva som kom til å skje videre med han. Denne tanken ble sterkere, enn det live jeg levde. Så sterk at jeg fikk mareritt om natten og ble rastløs på dagen. Det var mange tanker som svirret rundt i hodet mitt etter en løsning på dette problemet. Løsningen kom i det jeg bestemte meg for å finne ut om det fantes noen bøker jeg kunne lese om dette emnet. Jeg husker så godt den dagen jeg gikk og fant meg disse to bøker. Som skulle skape forandringen i liv mitt. Det var en flott dag med solskinn og varme som møtte meg. Denne dagen som jeg fant veien til universitetsforlagets bokhandel. Der jeg lette lenge og vel, før jeg fant disse to bøkene som skulle forandre min angst for døden.

At det fantes et liv etter døden!

Det å få en fysisk bekreftelse på at det er andre som har samme tanker som deg, gjør noe med deg. Det var fra, Livet etter Livet, av forfatter Raymond A. Moody. Og det finns ingen død, av forfatter Rauni-Leena Luukanene. At jeg fikk mine første bekreftelser. På at det fantes andre mennesker som hadde de samme tankene som jeg hadde. Jeg var ikke alene lengre og det føltes veldig godt. Jeg satt i badekaret og leste i fra boken. Det finnes ingen død. Da jeg kom til kapittel 5, der det sto. «Livet er som et perlekjede, hvor hver perle er en livstid her på jorden. Det ville være lettere for menneskene å leve hvis de forsto dette.» I dette øyeblikket løftet gud mine tanker opp og han sendte en engel som holdt denne tanke kroppen min oppe over jorden. Jeg kunne se jorden langt der nede. Denne engelen sendte meg tanker. Som fortalte meg at jeg kom aldri til og dø. Jeg kunne bestandig følge med på alt det som skjedde på jorden. Så lenge som jeg ville. Alt var mine valg.

Utdrag fra boken fra en annen plass:

Jeg snudde meg rundt i sengen for å prøve og få sove. Da jeg så tilfeldig bort mot vinduet, der jeg lå i mørket. Det var to lys kuler som lyste mot meg. Det var som om de stod utenfor vinduet mitt. En liten lyse blå en. Den kjente jeg at jeg var kjemperedd for. Den andre var større og lyste som en liten lyspære. Den følte jeg meg mer roligere av. Hva var dette for noe?

Mens jeg lå stiv av skrekk, å så på disse to kulene som lyste og vibrerte mot meg. Begynte jeg å kjenne at det kom en energi mot meg fra disse kulene. Denne energien gikk opp gjennom den høyre foten min, gjennom kroppen min og opp til hodet. Så gikk den ned over kroppen min igjen på den andre siden. Det ble som en sirkel som gikk gjennom kroppen min. Men for hver gang, så ble denne kraften sterkere og sterkere. Det føltes ut som et fly, som laget denne støyen. Når den lyden kom til ørene mine. Og angsten på hva dette var? Som skjedde med meg, ble for mye for meg.

Kroppen min var blitt helt låst, av denne situasjonen. Det var en kjempesterk senterutalkraft som styrte meg. Jeg måtte bruke all min tankekraft og vilje. Får å få snudd meg rundt til den ene siden. Jeg prøve med all min kraft for å komme meg ut av dette. Det var som alt gikk i en sakte film. I alt det jeg gjorde for å komme meg løs av denne situasjonen. Jeg klarte til slutt å få snudd meg rundt til den ene siden. Da kjente jeg at kraften begynte og minke etter hvert. Før han ble så liten, at jeg kunne klare og komme meg ut av sengen min.

Utdrag fra boken fra en annen plass:

En dag kom en kvinne opp til gården, hun måtte være i trettiårene. Hun var tynn. Og hadde på seg en grønn genser og svarte jeans. Hun hadde mørkt brunt hår, som hun hadde i hestehale. Ellers var hun en som man ikke la merke. Anna som hun het, fortalte til meg at hun levde blant Indianerne i Amerika.

Ute Indianerne, som levde i staten Utha. De levde i området rundt Rocky Mountains. Den stammen som hun bodde sammen med, drev mest på med heste avl. Hun så på med lengselsfulle øyner, mens hun sa, dette til meg dette. ”Jeg savner livet der borte så mye. Jeg gleder meg til jeg kan reise hjem igjen.” Jeg stod og lyttet, mens jeg kunne se for meg livet blant indianerne. Det var noe som jeg hadde drømt om siden jeg var et barn.

”Jeg må få lagd meg en svette hytte,” sa hun til meg. ”En svette hytte hva er det for noe?” Jeg så storøyd på henne. ”Det er akkurat som en baststue. Bare at den er bygget på en spesiell måte og har visse hemmelige ritualer,” svarte hun meg til bakerst. Hun smilte mot meg. ”Har du lyst til å hjelpe meg med å lage den?” spurte hun meg. ”Klart det, bare fortell meg hva jeg skal gjøre!” fikk jeg svart henne til bakerst.

Jeg som elsket indianerne. Dette var skikkelig spennende for meg å få oppleve dette. Jeg husket da godt bladet Sølvpilen, fra jeg var barn. Som jeg pleide å lese. Hun satte i gang med å få laget en svette hytte. Jeg hjalp henne med å bygge den. Hun fortalte meg mens vi holdt på. At hun hadde vært for lenge i byen. Det var så mye dårlig energi, som hun hadde vært borti der. ”Har holdt på med å selge huset og resten av tingene mine”, sa hun. ”Så nå må jeg få rense meg så jeg finner inn til naturen i meg selv igjen”, sa hun til meg. Hun fortalte meg at dette var noe Indianerne brukte for å rense seg i. Når de følte at de hadde dårlige energi eller at de brygget på noe. Før det ble noe sykdom ut av det. Hun kunne ikke leve uten dette. Den renser deg så utrolig god fortalte hun meg. Man kommer også så nært inntil kilden. Den store ånd, hun så på meg. Der man kan få kontakt med de bilder som han sender til deg. Dette heter å få en visjon. Jeg storkoste meg, med å få lære noe nytt.

”Har du lyst til å være med meg og prøve den?” spurte hun meg. ”Ja, det kunne jeg godt tenke meg,” svarte jeg henne til bakerst og fikk spurte henne vider, ”Når har du tenkt å gjøre dette?” ” I morgen tidlig” sa hun.

”Energiene i naturen er sterkere i brytningen mellom lys og mørke. Så enten, tidlig på morgen, når solen står opp. Eller sendt på kvelden, når solen går ned. Er den beste tiden for slike ting. Jeg skal meditere etterpå,” sa hun mens hun så drømmen mot meg. ”Men nå må jeg gå å finne de steiner som jeg trenger. Dette må jeg gjøre alene. Vi snakkes senere.” sa hun og vinket til meg mens hun gikk.

Utdrag fra boken fra en annen plass:

Det var blitt høst og jeg hadde meldt meg inn i kunstforening der jeg bodde. Jeg malte ganske aktiv, på denne tiden. Det kom til meg mange forskjellige bilder, i fra naturen som jeg malte. Jeg traff også på mange hyggelige mennesker som hadde de samme interessene som jeg hadde.

Men en morgen våknet jeg med at jeg hadde hatt en så sterk drøm, som jeg husket så godt. Jeg hadde vært ute og gått i en stor farge ørken. Der alle sand dyngene hadde hver sin farge. Jeg gikk fra den ene farge til den andre farge, da jeg møtte på en stor løve. Denne løven ble jeg så redd for og prøvde å flyktet i fra den. Den kunne jo drepe og spise meg. Så jeg fant en hule, som jeg gjømte meg inn i. Men den fulgte etter meg og fortalte meg at den ville bare hjelpe meg. Jeg kunne få lov til å sitte, oppe på ryggen på den. Så kom jeg meg fortere frem over. Jeg satte meg opp på ryggen hans og han sprang lett over sanddynene. Jeg følte meg trygg og god etter som tiden gikk. Det var som om foreningen mellom meg og løven skapte en helt ny verden. En verden som var mitt paradis. Et paradis med hele moder jords sitt nydelige vesen forent. I det øyeblikket omskapte løven seg til en mann. Min elskede som jeg kunne forene meg med. Denne drømmen malte jeg til et flott bilde.

Utdrag fra boken fra en annen plass:

Tiden går så alt for fort. Og det var kommet enda flere bøker på markede. Det fantes tilbud på det meste nå. Det var mange åndelige foredrag som jeg fant på min vei. Dette åpnet opp mange, nye dører for meg. Det å få bekreftelse på sine egne tanker er en enorm opplevelse. Det bekrefter at du ikke er gal. Men har tanker, som andre mennesker også har. Det fantes andre der ute som var lik meg. Å, de første møter med erkeengler og opptegne mestrer. Fant veien inn i mitt liv. Noen av de åndelige, får man bedre kontakt med. Enn andre av disse store energiene. Erke engelen Michael, som jobber på den blå strålen. Brukte jeg å jobbe mye med. Jeg brukte sverdet hans, for å kutte de gamle energiene som satte fast på meg. Å, jeg brukte han også til å beskytte meg, når jeg var ute å kjørte bil. Det ble mange forskjellige meditasjoner og mantraer. Jeg husker at El Morya, en oppstegene mester på den første stråle. Så, så strengt på meg. Der han hang på veggen i et rom, der jeg var på foredrag. Jeg var livredd for han. Der han hang på veggen bak meg og stirret meg i nakken. Hvorfor var jeg redd for han? Det ante jeg ikke. Det var som han viste alt om meg. Kunne disse åndelige lese tankene mine? Kunne de lese følelsene mine også? Kunne de vite alt om meg! Jeg kjente at jeg ble redd av denne erkjennelsen. Hadde jeg ingen hemmeligheter, for de åndelige og gud? Jeg følte meg naken og avkledd der jeg satt.

Jeg så at han stod for Kraft, Tro og Guds vilje. Han jobbet på hals chakra så jeg også. Det som er kommunikasjons sentret våres. Var det fordi at jeg ikke hadde noe kraft i meg enda, at jeg reagerte så sterkt på han? Jeg gled inn i min egen lille tankeverden der jeg satt og grublet over dette.

Eller var det Guds, vilje jeg manglet? Var jeg bare en liten lyspære på 25w, som lyste. Som den åndelige verden enda ikke kunne se, så godt. Eller var det andre ting? Ting som jeg hadde gjort mot andre? Som jeg ikke så enda? Jeg måtte sitte med ryggen mot han. Jeg torde rett og slett ikke. Å, se han i øynene mine.

Utdrag fra boken fra en annen plass:

Jeg gikk rett inn i ett liv. Der jeg var en liten delfinunge, som svømte rundt. Jeg svømte rundt og laget lyder. Slik alle delfiner gjør. Jeg var så utrolig lykkelig og glad. Der jeg svømte rundt i havet. Jeg hadde aldri før i dette livet. Kunne føle, en slik glede. Som var så altslukende. Det fantes bare glede, her jeg var.

Jeg hørte at de snakket til meg og spurte om jeg hadde det bra. Jeg nikket på hode og lage delfinlyder, som svar tilbake. Jeg ville ikke at noe, skulle forstyrret meg. I denne flotte verden, som jeg var kommet til. Jeg var helt fri. Her jeg svømte rundt i dette flotte havet.

Jeg hørt at Diana, snakket til meg. Og krevde svar, til bakerst. Det var som hun ikke forsto, meg. Så jeg snakket med høyere delfinlyder og brukt finnene mine, til å svømme fortere med. Så hun kunne forstå meg. Etter en stund ba, hun meg om å komme tilbake. Jeg ristet på hodet og ville ikke ut av denne verden.

Jeg kjente etter hvert, at det var mange krefter. Som trakk i meg for å få meg til bakerst. Diana, holdt i meg og snakket alvorlig til meg. Du må komme tilbake, hit nå! Diana, satte meg opp og bad meg om å åpne øynene mine. Det tok lang tid før jeg klarte å få åpnet dem. Da jeg etter hvert klarte og komme meg ut av denne gode følelsen. Som jeg hadde vært i, begynte jeg å gråte. Jeg knakk helt sammen. I en dyp, sjelelig gråt.

Diana, snakket rolig med meg. Men gråten ga seg ikke. Hun spurte om jeg klarte å fortelle. Hva som hadde skjedd, med meg. Jeg prøvde å finne ord, mens tårene bare flommet og det verket i hjertet mitt.

En stor smerte hadde åpnet seg for meg. Jeg fikk forklart til henne at jeg hadde kommet inn i et mørke. Der hadde jeg vært en stund. Men så hadde det åpnet seg et lyspunkt foran meg. Jeg bare gled inn i lyset. Så ble jeg født som en Delfin. Jeg var så utrolig lykkelig fikk jeg fortalt.

Hele gruppen, stod rundt meg å stirret på meg. Med store øyner. Donna, så på Dina og sa, ”at vi ikke tok henne med en gang da hun kom inn. Se på shortsen hennes. Den er jo full med delfiner i alle farger. Og, t-skjorten hennes som er turkis, med en stor havfrue midt på brystet. Det er jo klart hun kommer fra vannet og er en Delfin.”

Diana så på meg og på Donna, før hun svarte. ”Jeg har aldri før møtt på en Delfin i hele min tid som sjaman. De fleste har vært Bjørner, Ulver og fugler.”